Han vandret ikke i verden, han vandret rundt verden. Han vandret utenfor verden. Verden var inni ham.

Menneskene gråt, menneskene smilte. Men selv om verden var inni ham, så kunne han ikke endre verden. Verden var noe i seg selv, på samme måte som han var noe i seg selv. Men likefullt var verden del av ham, inni ham. Hele verden.

Sånn sett var det ganske meningsløst å skrive om verden, siden verden ikke lot seg endre. Men han ville tilbake til verden. Han ville bli del av verden igjen. Kanskje var det dette han hadde strebet mot i alle disse årene, kanskje var det bare først nå han så det. Han hadde ikke vært del av verden, verden hadde bare vært del av ham.

Verden hadde utstøtt ham, uten å vite det. Verden så det ikke, og det var ikke dens hensikt. Men likefullt var det dette som hadde skjedd. Det var en god følelse å ha fått verden i sin hånd, om en bare til observasjon. Kanskje var det godt, fordi han da endelig var blitt fri fra verden.

Men han måtte fortsatt bære verden inn i seg.

Jordkloden virket med ett så liten, så mye mindre enn før. Den hadde alltid virket liten, men ikke så liten som nå. Den var nærmeste bare et punkt, som han han ikke var del av, men som var del av ham.

Rent fysisk var jordkloden fortsatt utenfor øynene hans, men likefullt så var den nå fullstendig omfavnet av ham, inni ham. Alle andre mennesker kunne også komme til en slik tilstand. Det var ikke noe spesielt ved ham, sånn sett. Men det var nok ikke så mange som hadde kommet dit, iallefall ikke ennå. Iallefall hadde han ikke hørt om noen, iallefall hadde han ikke truffet noen på sin vandring gjennom verden.

Men kanskje ville mange kjenne seg igjen i det han skrev, om enn ikke med samme – så iallefall etterhvert.

Det kunne synes ganske meningsløst å skrive dette, siden verden ikke så ham, siden verden ikke forstod ham. Men hva annet skulle han gjøre? Det var bare han og verden igjen, hva annet skulle han gjøre, enn å skrive? Seg selv kjente han nok dypere enn ganske mange andre, så det var ikke mer å skrive om ham selv. Egentlig hadde han vel aldri skrevet noe om seg selv. For han hadde kjent seg selv så godt gjennom det hele, at det nok ikke var nødvendig.

Han hadde kjent seg selv så veldig godt, var han var ganske så liten. Kanskje var det spesielt, han hadde kjent seg selv veldig godt, men verden hadde han ikke kjent til noe bedre enn andre. Mange andre kjente verden mye bedre enn ham, men de kjente kanskje ikke seg selv like godt, som det han kjente seg selv.

Såklart man seg selv meget godt å kjenne gjennom en slik reise, en slik reise langt innover i seg selv – og langt utover i verden, når man i utgangspunktet kjente seg selv så godt.

På både godt og vondt. Og mest på vondt.

Kanskje var det nettopp det, som hadde gjort at han hadde klart å komme seg gjennom denne reisen, nettopp det at han kjente seg selv så godt i utgangspunktet.

II

Nettopp, han trengte ikke lengre meddele seg til verden. Fortsatt skrev han i verden, men han trengte ikke lengre meddele verden at han skrev.

Han så at menneskene pratet med hverandre. Men etterhvert begynte han å lure på om de egentlig gjorde det. For hvorfor leste de, dersom de hadde mennesker å prate med? De samme menneskene som leste, hvorfor pratet de ikke heller med andre mennesker?

Han leste ikke, han vandret rundt i verden. Han pratet, men ingen forstod.

Noen hadde sikkert skrevet en bok om hvorfor leste skjønnlitteratur også. Men den boken trengte han ikke å lese, for enhver person som leste, ville kunne besvare spørsmålet hans. Han hadde lenge undret seg over hvorfor folk leste skjønnlitteratur.

Hvorfor pratet de ikke heller med andre mennesker? Hva kunne de lese ut av en skjønn bok, som de ikke også kunne finne ut ved å lytte til menneskene som pratet? Han var ganske sikker på at alle svarene omkring mennesket kunne man finne ved å prate lenge nok med et hvilket som helst menneske, ikke nødvendigvis gjennom de ordene som det andre mennesket sa, men gjennom de tankene som man selv gjorde seg opp, gjennom å lytte til det som det andre mennesket sa. Men så var det såklart ikke så enkelt. Såklart ikke.

Faktum var nok bare at han ikke var intellektuelt oppegående nok. Men det som undret ham da, var at han hadde fått gode karakterer på skolen, i alle fag. Men kanskje var det slik at litteraturen ikke var del av den almenne utdannelsen. Kanskje var det slik, eller kanskje hadde han ikke hatt dyktige nok lærere i litteratur.

Noen i familien hans leste, masse. Andre leste ikke. Eller kanskje var det få som leste, kanskje var det. Men nei, tidvis leste de masse. De gjorde det.

III

Han var en meget enkel mann, så kanskje var det derfor han kjente seg selv så godt. Han brydde seg ikke lengre om folk mente at det han skrev var fullstendig enkelt og banalt.

Det var en verden uten mennesker, uten natur, uten noe å se. Det var en verden kun fylt med tanker og følelser og ord. Det var en verden uten minner og årsaker. Det var bare tanker og følelser. Det var ikke annet. Og ord. Det var bare de tre, tanker, følelser og ord.

Han klarte rett og slett ikke å skrive dagbok. Han klarte å skrive når andre fikk kopi eller mulighet til å lese, slik som her på denne bloggen.

Men han klarte ikke å skrive dagbok – en bok som ingen andre hadde tilgang til.

Han klarte ikke å skrive dagbok. Han klarte ikke å skrive uten at noen fikk kopi.

Han klarte ikke å skrive til kun seg selv.

Men han var ikke fysisk alene – han kjente mange mennesker. Han kunne besøkt mange.

Men han sa likevel at han var alene.

Fysisk var han ikke alene. Men mentalt, var han alene. Det var vi alle. Men ikke så mange var så alene at de skrev om det. Mentalt alene.

Tror nok man kan reagere slik på Sobril også ja – uten tvil! Så da lærte jeg det i dag. Eller jeg lærte det ikke i dag – jeg har vært klar over det i ti år . Fikk det bare bekreftet idag.

Men er jo ikke manisk – har jo ikke noe med det å gjøre. Forstå det den som vil.

Jeg forstår det selv iallefall. Det holder for meg.

Tror jeg skal prøve å droppe å forklare ting for folk – men må jo det- For hvordan skal man ellers få folk til å forstå at tvang ikke må begås`? Man må jo forklare så godt man kan … Men folk forstår ikke .- De gjør ikke det.

…………………………………………………………………………………………………………

……………………………………………………………..

………………………………………

…………………

…………….

……..

.

.

..

.

.

..

.

.

.

.

.

.

.

.

.

……………………………..

Tusen takk, Richard Wagner.

jeg får egentlig like mye – og kanskje enda mer – ut gjennom å skrive uforståelige ord

jndjkgndkøgnøsd

hvorfor skal jeg da fortsette med å skrive forståelige ord? Når heller ikke mottakerne av mine forståelig ord – forstår helheten i det jeg skriver?

øskjgndfkgndskøg k

I ti år har jeg skrevet – men ikke ett menneske har forstått noe mer

jkgndgks >Ikke ett menneske…. mange er enig med meg i det jeg skriver – men de hadde vært enig om jeg ikke hadde skrevet også …. de hadde dannet sitt standpunkt før jeg kom inn i bildet

kljgnjkdgnsd

så sånn er det

øjklsgnksdgndfkl nkl

sdgkøjndfgn klnskl

øjkngkjhøskl jlfk sgj prioj paj oprt opjopajgo amrpoj iopjp jpjoagp jbiopj paojet 0+jt pjp

habla babal sjghøioøsdf ola rig oiioioio alona asgøkdfg salona øoihgøionisfognj oinio talona øsdngf nsdgn alona

øsjkgsdgn klnklønsdgkl nsgklø n sgjklønjkng ønsg nsng onro nsgrn sgr